Horve Ungdomssenter er et leirsted som ligger 16 km fra Sandnes sentrum ved Rv. 13 mot Høle, midt i Sandnes kommunes fineste natur. Senteret eies og drives av Normisjon og består av to internatbygg og hovedbygg.
For mer informasjon kontakt daglig leder Rønnaug Slyk på tlf. 40412855 🙂
Ønsker du å bidra til at flere får dra på leir?
Økonomisk kan du bidra med vipps til 537550
eller bruk Horves kontonummer. 3000 14 71267
Merk gaven: Horve
Eiendommen er ca. 350 mål og ble innkjøpt i 1960. De første internatene og hovedbygget stod ferdig i 1963. I 1991 bygget vi nye internat på ungdomssenteret, mens hovedbygget ble pusset opp i 1996.
Horve Ungdomssenter er et levende leirsted midt i naturen på Horve — et sted der fellesskap, tro, mestring og gode opplevelser får vokse. Siden starten på 1960‑tallet har Horve vært et samlingspunkt for barn, unge og voksne fra hele regionen. Her møtes generasjoner til leir, konfirmantopplegg, ledertrening, menighetsturer og arrangementer gjennom hele året.
Med over 350 mål variert natur, egen badeplass, gode uteområder og fleksible bygg er Horve skapt for aktivitet, stillhet, lek og læring. Leirstedet eies av Normisjon, og er en viktig del av Acta sitt arbeid i Rogaland.
I dag står Horve midt i en spennende utvikling. Et nytt hovedbygg er vedtatt bygget, og arbeidet startes i oktober 2026. Det vil gi enda bedre rammer for leirarbeid, kurs og fellesskap i årene som kommer. Samtidig bærer stedet fortsatt preg av det som alltid har vært kjernen: varme relasjoner, trygge ledere og et miljø der alle kan kjenne seg hjemme.
Da det nå bare er noen få igjen av dem som var med på å kjøpe og bygge ut leirstedet, er jeg blitt bedt om å skrive ned noen av opplevelsene fra den tiden. For meg er dette først og fremst en fortelling om Guds velsignelse og ledelse — og om mennesker som våget å handle når mulighetene åpnet seg. Underveis finnes også noen små replikker som krydrer historien.
Det var kretssekretær Hans Gilje og Toralv Are som kjøpte eiendommen som i dag er Horve Ungdomssenter. Kretsstyret hadde fått fullmakt av årsmøtet i 1960 til å kjøpe et passende sted, og 5. mai 1961 ble eiendommen kjøpt for 40 000 kroner.
Den 18. juni samme år hadde byggenemnda møte og vedtok å legge fram to alternative tegninger for et ekstraordinært kretsmøte. På møtet 11. august 1961 ble ett av forslagene godkjent.
I mars 1962 kom Stavanger Sparekasses tidligere bankbygg for salg — for nedriving. Sammen med en møbelfabrikant fra Flekkefjord gikk jeg forbi bygget. Salget vårt hadde ikke gått så bra, og litt på spøk spurte jeg: «Vil du være med og kjøpe en bank?» «Vi går inn og ser», svarte han.
Vi ble vist rundt, og etterpå sa han: «Dette skulle vi hatt i Bodø. Der trenger vi en metodistkirke.» Mer ble ikke sagt. Men da jeg kom hjem, begynte det å klinge i meg: Horve, Horve…
Jeg ringte Hans Gilje og fortalte om bygget og denne sterke påminnelsen. «Det er for seint», svarte han. Men jeg fikk ikke fred, og tok kontakt med Oddmund Halvorsen, som var positiv. Dermed ringte jeg Gilje igjen. På 25‑årsjubileet fortalte han senere at jeg hadde sagt: «Du må være med og se på bygget.»
Dagen etter fikk han med byggmester Dørheim, og sammen kontaktet vi selgeren. Dørheim mente bygget kunne rives på tre uker. Vi fikk et skriftlig tilbud: Riving på tre uker, bortkjøring fortløpende, pris 12 500 kroner.
Onsdag skulle salget avgjøres. Torsdag ringte jeg for å høre hvordan det gikk. «Nå er det dessverre solgt», sa kontordamen. «Hvem fikk det?» «Ryfylke og Jæren Indremisjon.»
Et bedre svar kunne jeg ikke fått.
Riving og bortkjøring ble gjort på dugnad. Noen av replikkene fra arbeidet lever fortsatt:
Til og med politiet var involvert. For å få taksperrene måtte vi ha politieskorte. Vel framme på Horve spurte politiet hvem regningen skulle sendes til. «Ryfylke og Jæren Indremisjon — men vi vil helst ikke ha noen regning», sa Gilje. Det kom ingen regning.
På denne tiden var all byggevirksomhet kvoteregulert på grunn av gjenreisningen i Nord‑Norge. Rogaland fikk bygge 5000 m² i året, og vi fikk beskjed om at det kunne ta to år før vi fikk kvote.
Vi skrev en grundig redegjørelse om at vi hadde materialer og arbeidsfolk klare, og spurte om noe kunne gjøres. Forretningsføreren lovet å sende søknaden til departementet og anbefale byggetillatelse uten kvotebelastning.
Kort tid etter var jeg i Oslo og oppsøkte departementet. Saksbehandleren fant fram saken: «Den ble behandlet i går og er innvilget. Det tar tre uker før dere får det skriftlig.» Jeg spurte om vi kunne begynne å bygge i mellomtiden. «Bare bygg», svarte han.
Da jeg ringte Hans Gilje med beskjeden, ble han svært begeistret.
I ettertid forsto jeg hvorfor møtet som godkjente den første tegningen, var holdt skjult for meg. Hadde jeg visst om det, ville vi aldri ha gått inn for å kjøpe bankbygget. Nå kunne vi bygge dobbelt så stort for halve prisen — og begynne med en gang. For meg ble dette en trosopplevelse. Vi ble ledet.
Etter et møte på Solborg spurte Gilje om noen ville være med til Horve for å se på en eiendom på andre siden av vannet. Vi var 13 som reiste inn. Vi fikk høre at eiendommen var på 130 mål (senere viste det seg å være ca. 250 mål). Prisforlangende var 65 000 kroner.
Stemningen var at dette kunne vi ikke kjøpe uten behandling i kretsstyret. Jeg syntes det var for svakt, og foreslo: «Vi er 13 personer her. Vi går inn med 5000 kroner hver. Vil ikke kretsen ha eiendommen, har vi 13 mål hver.»
Arne Hetlelid svarte: «Eg skal vera med på dei 5000, men eg vil ikkje ha nokon 10 mål.»
Det ble bestemt at Hans Gilje og jeg skulle kjøpe eiendommen neste dag. Det gjorde vi — og klokken 10 samme dag ville det vært for sent. En mann fra Sandnes var på vei for å kjøpe eiendommen.
Disse detaljene er tatt med for å vise vår store takknemlighet. Vi opplevde at vi ble ledet til å ta de rette avgjørelsene, selv om de styrende organene først senere måtte godkjenne det som var gjort.
Historien om Horve er historien om mennesker som våget å handle, om dugnadsånd, om tro — og om et sted som siden har fått bety enormt mye for barn og unge i Rogaland.
